tirsdag 4. januar 2011

Vikingenes mat

Vi kjenner lite til oppskrifter fra vikingtiden, men vet en del om hvilke råvarer vikingene hadde gjennom arkeologisk utgravinger. Det er bl.a funnet "rester" av mat i kokekar og avfallshauger. Noe er også omtalt i skrifter fra vikingtiden. Til hverdags spiste vikingene ofte grøt og supper/gryter. Kjøtt var til fest.De hadde også tilgang på melk, honning og egg. De brukte surmelk og laget ost, øl og mjød. Ølet var tynt og ble drukket til hverdags. Mjød er en honningvin som ble drukket til fest.

Kjøtt og fisk
Grønnsaker, korn
Frukt og bær
Matprodukter
Urter
Storfe
Sau
Svin
Høns
Geit
Hest
Villsvin
Elg
Rådyr
Hjort
Hare
Saltvannsfisk
Ferskvannsfisk
Kål
Erter
Bondebønner
Løk
Hvitløk
Gulrot
Kvann
Nesle
Rug
Bygg
Havre
Hvete (lite)
Spelt
Blåbær
Bringebær
Jordbær
Tranebær
Hyllebær
Hasselnøtter
Epler
Melk
Surmek
Egg
Ost
Vin
Honning
Mjød
Øl
Pors
Einer
Kvann
Nesle
Mjødurt
Ryllik
Humle
Tilgang på:
Karve
Timian
Oregano
Løpstikke
Isop


Urter som ble dyrket/brukt i vikingtid

Kvann
Har blitt dyrket siden vikingtiden og er den eneste urten som er eksportert fra Norge ut i Europa.
Hver gård skulle ha sin kvannegård. Kvann kommer tidlig om våren ( i milde vintre spirer den i januar), kan brukes som grønnsak og er rik på c-vitaminer.

"En vårdag gikk Olav Tryggvason rundt i Trondheim. En mann kom mot ham med et fange kvannestilker. Olav, som ville glede sin kone Tyra, tok en slik kvannjol i hånden, gikk til dronningen og sa: ”Se, her er en stor kvannjol til deg.” Men dronningen som kom fra Danmark og ikke hadde kjennskap til kvann, slo til den og sa: ”Større gaver ga Harald Gormsson, og han var ikke så redd for å fare ut av landet og søke sin eiendom som du er. Og det synte han, da han fór hit til Norge og ødte størstedelen av landet og tilegnet seg alt med skatter og skyld; men du tør ikke fare gjennom Daneveldet for kong Svein, bror min!” Tyra ville at Olav skulle hente farsarven hennes i Danmark. Da lyste Olav til leidang og la i vei med Ormen Lange. Han hentet arven, men på vei hjem stevnet en flåte med Tyras bror, Sveakongen Olav, Eirik Jarl og deres menn ham i møte ved Svolder. Olav Tryggvason falt i slaget."



Brennesle
I norrøn mytologi var brenneneslen Tors vekst. Når han tordnet over himmelen kastet vikingene nesle på varmen. Da var de trygge for lynet fordi de hadde ofret Tors vekst til ham.
Allerede i steinalderen ble neslefiber brukt i fiskegarn.
Brenneneslen var nordens viktigste tekstilplante. Stengelen inneholder fine, sterke bastfibre som behandles på omtrent samme måte som lin for å bli tråd.. Nesleduk ligner en mellomting av bomull og lin. Neslen ble også brukt både til klær, fiskesnører, tauverk og papir.
I restene av kvalsundbåten fra ca. år 500 ble det funnet en stor bunt brenneneslestengler. I Osebergskipet ble det funnet stengler og neslefrø.

Til et skikkelig gårdsbruk i vikingtid hørte det med en neslegård. Og norske innvandrere til Island ca. år 900 hadde med seg nesleplanter og frø. Nesle er velsmakende og svært rik på mineraler og vitaminer og har  vært brukt både i matlaging og til dyrefor.

Svarthyll
"Der man har hyll, honning og kål, blir doktoren en fattig mann." (sitat fra Edda). Man trodde i gamle dager at hyllen var Frøya bosted og at det brakte ulykke om man luket vekk hyll nær huset uten å plante en ny.

Hylleblomst-te: Tørk blomsterklasene. Ta et par klaser i en kopp og slå kokende vann over. La den trekke, søtes med honning.

Ryllik
Ryllik har vært kjent som medisinplate i mer enn 6000 år.
Den var regnet som et universalmiddel som virket blodstillende, sårhelende. Vikingene hadde ryllik med seg på tokt. De laget en salve av knuste ryllikblader og fett som de smurte på sår.
Ryllik sies også å virke hostedempende. Den løser slim og krampe og motvirker betennelse i tarmen. Tygg den mot tannverk.
Ryllik i hårvask gir fint, blankt hår.
Ryllik inneholder thujon og er derfor egnet som insektsmiddel mot mygg og møll.
Ryllik i mat og drikke, som krydder til fårekjøtt, supper, på fet fisk, i pølser.
Planten kalles også jordhumle eller ølkong fordi den ble nyttet som smakstilsetning i mjød og øl.


Hvitløk (Allium sativum)
Hvitløk er nevnt i et av Eddadiktene som motgift mot giftig drikk og var i sagatiden kjent som konserveringsmiddel. I de gamle lægebøker heter det at den både spises og legges på ved giftige dyrs bitt. Alle skadelige dyr skyr løklukten. Den som spiser hvitløk, kan uten fare drikke vann fra ukjente steder. Løken virker fordelende når den legges på kvestelser og hevelser, og den hjelper mot hodepine. Sammen med gåsefett har de den i ørene mot øresting og legger den på tannkjøttet mot tannverk. Den tas inn mot lungesyke (hoste), vattersott, forstoppelse og gulsott. I grøt spises den mot hold (Harp.Isl.4)

Meget av dette har hjemme i senere folkemedisin, og hvitløken har alltid hatt meget å si i nordisk trolldomsmedisin. (Borgarsyssel museum)

Ramsløk

Humle
Ble tidl. dyrket og brukes til krydring av øl. Forvillet til Nordland. Lovfestet humledyrking var i gang allerede ca. år 1000. Humle skulle dyrkes ved hver manns gård. Og nåde den som stjal i annen manns humlegard.

Humle er en slyngplante og blir opp til 5m lang. Man høster bare konglefruktene av hunnplanten og bruker disse til ølproduksjon og til dels i beroligende teblandinger.

Mjødurt
Mjødurt har stor plass i kulturhistorien som en duftende plante. Tidligere var det vanlig å strø gulvene med hakket mjødurt på høytidsdager fordi den duftet så godt

Mjødurt inneholder salicylsyre og har vært brukt som febernedsettende og smertestillende.
Biene sies å bli rolige av duften. Det var derfor vanlig å gni innsiden av kubene med mjødurtblomst.Friske blomster kan gi fin smak på hjemmelaget vin. Tidligere ble mjødurten brukt til å gni innsiden av de karene man brukte til ølbrygging, til å lage mjød.

Lin
Det har vokst lin i Norge siden tidlig steinalder.
Lin er et viktig råstoff i tekstilproduksjon. Linlerret var sammen med ull en av vikingenes viktigste tekstiler.

Groblad
Kom til Norden med de første steinalderbosetningene for 6-7000 år siden.

At groblad fortjener navnet sitt, forteller de urtekyndige fra oldtidslegen Dioscorides. For 2000 år siden anbefalte han groblad for dens blodstillende, rensende og sårlegende egenskaper. I Håvamål og Volungasaga fortelles det om groblad som sårlegende middel. Det er også kjent at de romerske legionærene behandlet sine stikksår med groblad, og også vikingene hadde kjennskap til plantens helbredende virkninger. En stakk hull gjennom bladet med ei nål før en la det på såret. Baksiden av bladet ble brukt til å dra ut verk og fremsiden til å gro med. Ikke engang moderne legemiddelkjemikere drister seg til helt å avvise den urgamle hevd groblad har som sårmiddel.

Volungasaga beretter at vikingene la groblad på sår og betennelser. Såret grodde fortere og planten fikk det norrøne navnet groblad.

Urter vi vet ble brukt på steder vikingene reiste til:
Oregano, timian, mynte, karve, løpstikke, isop.